Tekst

KULTUREN SOM ET SKALL
av Cathrine Krøger,Klassekampen


- Første gang jeg så Holbeins bilde "Den døde Kristus i graven" gjorde det et uutslettelig inntrykk på meg. Der fantes intet gudommelig,ingen transcendens,ingen oppstandelse. Dette var bilde av et lik,et dødt menneske.


Dette sier billedkunstneren Frithjof Hoel om bakgrunnen for sin utstilling "Betraktninger over den døde Kristus" som nå vises i Galleri LNM i Oslo. Hoel har studert arkeologi i Sverige, og har gått på Statens Kunstakademi i Oslo.

- På din forrige separatutstilling "Betraktninger over Isenheimalteret" som ble vist i Krypten i Oslo Domkirke(1994), tok du også utgangspunkt i en lidende Kristus?

- Ja, men hos Grünewald, som har malt "Isenheimalteret", finnes et håp gjennom hans fremstilling av oppstandelsen. Og også en medlidenhet med Kristus som kommer til uttrykk gjennom Maria Magdalenaskikkelsen. Hos Holbein derimot finnes intet håp, noe blant annet Dostojevskij kommer inn på i sin roman Idioten, der en av skikkelsene ser en kopi av "Den døde Kristus", og sier noe slikt som at "dette bilde kan få en til å miste troen".
Men det finnes medlidenhet hos Holbein, ikke med Kristusskikkelsen, men med enkeltmenneskets død; den konkrete død. Det er en ro og verdighet over bildet hans, en kjølig distanse som uttrykker en illusjonsløshet som kanskje kan kalles moderne. Ihvertfall var en slik fremstilling av Kristus nokså fremmedpå 1500-tallet. Selv om bestialiteten fantes. Holbein levde selv midt oppi den. Han var Henrik den 8´s hoffmaler.

Moral og vitenskap
Hoels utstilling består blant annet av tolv portretter av tyske psykiatere og leger som arbeidet på eutanasi(dødshjelp)anstalter før og under krigen, to små barneportretter, kalt "sterilisasjonstyper", og et stort maleri av en naken kropputstrakt på etdissekeringsbord, alt i sort/hvitt. I et lite rom henger et titalls fotografier av hjerner, menneskekropper, oppskåren hud, hjernemålingsinstrumenter.

- Hvordan er koplingen mellom Holbeins bilde og din utstilling?

- Egentlig en tilfeldighet. Jeg var i Paris, hadde gått meg vill, og kom over et slags minnesenter for jøder. Her så jeg fotografier, skrekkelige fotografier, som hadde tilhørt en professor i Strasbourg som ville ha en antropologisk samling av undermennesker og bolsjeviker. Professoren fikk "tilsendt" 115 mennesker som han først undersøkte og siden gasset ihjel. Disse fotografiene koblet jeg automatisk til Holbein. Jeg fikk også et tysk reisestipend, og snuste i arkiver der. Her kom jeg over fotografier av tyske psykiatere og leger som arbeidet med eutanasiprosjektet. Det skremmende var å se disse alminnelige ansiktene; respektable borgere med god utdannelse og bakgrunn, men hvis arbeid besto i å eksperimentere med levende mennesker; sulte dem ihjel, la dem kun drikke saltvann, la dem ligge i isvann, gi dem brannsår, kutte dem opp osv., for så å obdusere dem straks etterat de var døde. Legene var altså på den ene siden dannede, humane privatpersoner. Samtidig var de totalt avhumanisert med en fullstendig mangel på empati og med en profesjonell følelseskulde. Et skremmende skille mellom moral og videnskap som stadig er aktuelt.

- Din utstilling er blitt kalt en betraktning over det ondes problem?

- Jeg vet ikke om det er ren riktig betegnelse, Dette er ingen utstilling om Holocaust. Jeg har blandt annet tatt utgangspunkt i rasehygieneteoriene som utviklet seg på tyvetallet; et forsøk på å kontrollere evolusjonsprosessen ved bevisst selektering gjennom å kvitte seg med de uønskede og "underutviklede". En ville altså løse sosiale problemer ved hjelp av skalpellen. På 1920-tallet var USA det landet som var lengst fremme på dette området. Vi hadde også selv en verdenskjent rasehygieniker; Jon Alfred Mjøen, som holdt til på Vinderens biologiske institutt. De to barneportrettene "sterilisasjonstyper", har jeg hentet fra Mjøens bok om de underutviklede raser.Det kan godt ha vært norske barn.

Den tyske mentalitet

- Tyskerne lærte av amerikanerne og engelskmennene. Men i motsettning til disse landene satte de rasehygieneteorien i system. Nå sier jeg noe jeg kanskje ikke burde si, men jeg tror ikke det var tilfeldig at det var i Tyskland masseutryddelsene skjedde. Kanskje har det med den tyske mentaliteten å gjøre; orden og effektivitet, og samtidig en skremmende trang til eksesser. Slikt ville aldri kunne skjedd i et land som f.eks. Italia.
-I rettferdighetens navn må nevnes at japanerne ikke var noe bedre enn tyskerne når det gjaldt eksperimenter under krigen. Og der fikk mange av legene amnesti av amerikanerne etter krigen mot å gi dem resultatet av forskningen, resultater amerikanerne brukte blandt annet i Korea- og Vietnamkrigen. Det tok altså ikke slutt ved annen verdenskrig. I 70-årene steriliserte de utviklingshemmede her i landet. Og husk at disse legene arbeidet med det som kaltes "eutanasiprogram"; altså dødshjelp. Et ord som brukes også i dag. Mulighetene for "seleksjon" er jo også langt enklere idag enn de var for sytti år siden,blandt annet ved hjelp av fostervannsdiagnostikk.

- Dine portretter likner til forveksling fotografier. Hva vil du oppnå ved ikke å bruke de originale fotoene, men dine egne malerier?

- Jeg er maler, det er naturlig for meg å male. Jeg jobber med foto som utgangspunkt, men foto kan bli for direkte. Jeg vil ha en hinne mellom meg og fotografiet, en måte å distansere meg på. Samtidig, et maleri er ikke et øyeblikksfenomen, slik fotografiet er. Det tar tid å male; tid for refleksjon, meditasjon rundt det jeg jobber med. Dette er ikke kopier av fotografier, men malerier bygget på et billedmateriale.Jeg har lagt til og trukket fra. Jeg er ikke opptatt av maleriet som sådan, men jeg kjenner teknikken, virkemidlene. Derfor har jeg også valgt å male i sort/hvitt. Farger ville blitt for voldsomt. Samtidig er jeg glad i gråtonene. Det gir en kjølighet, en distanse som forhåpentligvis er virkningsfull. Uten sammenligning forøvrig er det jo nettopp denne distansen, kjøligheten som gjør så inntrykk i Holbeins bilde.

-Utstillingen din er ingen ren maleriutstilling, snarere et "etisk prosjekt".Er dette et forsøk på å gjøre kunsten mer engasjerende?

Ja, kanskje er det en reaksjon på kunsten jeg ser rundt meg. Kunst er blitt mer og mer overfladisk; underholdning, ironi, fleip. Jeg vil ha inn et alvor, et engasjement i kunsten. Kunst er ikke bare estetikk. I denne utstillingen har jeg villet stille etiske spørsmål, kaste et blikk inn i menneskenaturen.
-Det underlige er at vi ikke lærer noe av historien, sier Hoel. -Det er skremmende, men også en kjensgjerning som vi må forholde oss til. Slik sett finnes det ingen utvikling i menneskehetens historie. Tilbøyeligheten til grusomhet ligger i oss. Kulturen er et skall, når det sprekker kommer rovdyret frem i oss. Det er vanskelig å tro på mennesket.



                                                                  -------------------------------------------------



INTERVJU MED PREST OLE JØRGEN SAGEDALFRA KATALOG "KUNST OG TRO", UTGITT I FORBINDELSE MED UTSTILLINGEN "ON TRIAL - CHRIST 2012.

Med utsikt over byen, i en stor industribygning mellom Tøyen og Lille Tøyen finner vi Frithjof Hoels atelier. Et lite rom med egne produksjoner på veggene. Oljetuber og kaffetrakter på en benk. Plassert på to pinnestoler, Frithjof og jeg.

Ti år tidligere var vi på tur i Galilea sammen med kunstnervenner. Han var av de som stadig gikk litt for seg selv, ikke fordi han var asosial, men fordi han hadde sin egen prosess, han ville undersøke, oppdage, gjøre sine notater. Var det noe av det han så som kunne få betydning for eget prosjekt?

Mitt tydeligste minne er samlingen på Saligprisningsfjellet ved Genesaretsjøen. Jeg syntes det var på sin plass å lese Saligprisningene. ”Du skal ikke bare lese Saligprisningene, du må lese hele Bergprekenen!”, var Synnøves beskjed. Da jeg var ferdig med å lese de tre kapitlene hos Matteus, var Frithjofs reaksjon den jeg husker best: ”Dette var utrolig vakkert og sterkt. Tror aldri jeg har hørt hele Bergprekenen i sammenheng før.”

Da vi møttes igjen i det lille atelieret, var det dette, sammen med hans interesse for fysisk antropologi og rasebiologiske problemstillinger som preget tankene mine. På veggene kjente jeg igjen de store maleriene som jeg oppfattet som en slags ironisering over den nordiske, eller ariske rase. Blonde kvinner i norsk natur. Som en skremmende repetisjon av nazitidens skjønnhetsideal i kunsten.

        Hva er det som driver deg, Frithjof? 

        Det jeg jobber med er et moralsk prosjekt. Det har jeg jobbet med i mange år. Jeg er ikke personlig kristen, men jeg lever jo i en kristen kultur og da sier det seg selv at det er en sivilisasjon som er viktig for meg. Men jeg er ikke troende i den forstand at jeg ber til Gud eller går i kirken.

        Nei, men moralen er der jo uansett.

        Selvsagt. Men det som har vært veldig viktig for meg, var en opplevelse som jeg hadde da jeg var i Basel for omtrent femten år siden. Jeg så et bilde av Hans Holbein som heter Den døde Kristus i graven. Det satte i gang en hel prosess rundt tanker som jeg hadde gått med lenge. Det oppstod en kunstnerisk prosess gjennom å se det bildet. Min kone Marianne og jeg reiste rundt i Tyskland på stipend for å se på forskjellige museer og utstillinger. Og så kom jeg over det bildet mer eller mindre ved en tilfeldighet.  Det bare sa pang! Det traff meg som en knyttneve da jeg så det bildet!

Like etterpå var jeg i Paris. Der traff jeg to sterke personligheter, ekteparet og nazijegerne Beate og Sergé Klarsfeldt som hadde et nært samarbeid med Wiesenthal-senteret. Samtidig nærmest snublet jeg over et slags minnesenter for jøder, når jeg rotet meg bort i Maraiskvarterene. Bibliotekaren viste meg bilder fra medisinske eksperimenter utført av leger og psykiatere under andre verdenskrig. Da koblet jeg det med bildet Den døde Kristus i graven. Det endte med at bibliotekaren ordnet et møte med ekteparet Klarsfeldt i deres hjem i Paris. Det møtet har påvirket meg helt til nå. Det var for øvrig de som sporet opp krigsforbryteren Klaus Barbie i Bolivia, fikk ham utlevert til Frankrike der han ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten. Leiligheten deres var fylt med bøker fra gulv til tak. Det var meget intenst. Det var mennesker som virkelig brant for sin oppgave. De var ikke spesielt religiøse, men de brant og de hadde dedikert livene sine til noe, det å spore opp disse nazi-forbryterne.

        Det er den dedikasjonen som brant seg fast i deg?

        Her kobler jeg to ting. Dostojevskij har skrevet om akkurat det bildet i romanen Idioten. Idet fyrst Mysjkin kommer inn i rommet til Ragozjin og ser en kopi av dette bildet henge på veggen, utbryter han: ’Det bildet kan få deg til å miste troen’. Dét er et meget sterkt utsagn. Da jeg så fotografiene med disse medisinske eksperimentene så tenkte jeg på utsagnet til fyrst Mysjkin. Det har jeg siden beskjeftiget meg med.

        Hva gjorde det med deg?

Det vet jeg ikke, men man kan jo få veldig sterke opplevelser av kunst. Da jeg koblet dette sammen og skjønte   hva  menneskene er i stand til å gjøre, ble jeg veldig berørt. Jeg har alltid vært interessert i politikk og samfunnsspørsmål, och siden jeg var ung har jeg hatt en søken. Jeg har reist i India i et halvt år og der besøkt mange hellige steder. Jeg besøkte Maharishi før han ble en verdensberømt guru.Det førte meg forøvrig inn i Transcendental Meditasjon. Men går jeg enda lenger tilbake, så har jeg en mor som er veldig religiøs. Hun er vokst opp ….

        Innenfor en kristen tradisjon?

        Ja, hun var opptatt av at vi skulle gå på søndagsskolen.

        Jeg har sett for meg at du ikke har noen religiøs bakgrunn overhode, men det er altså helt feil?

Hun prøvde jo etter beste evne å overføre troen sin til oss barn. Jeg tok en annen vei og ble ikke en troende kristen. Men jeg jobbet jo med tematikken på min måte, for eksempel med disse fotoene fra de medisinske eksperimentene. Gjennom ekteparet Klarsfeldt fikk jeg anledning til å komme inn i tyske arkiver og hente ut mer betent fotomateriale.  Dette har jeg stilt ut og skrevet litt om i Betraktninger over den døde Kristus.For ti år siden hadde vi en reise sammen. Hva var det som gjorde sterkest inntrykk på deg?-    Vi var jo inne i det som blir påstått å være Jesu grav. Det påvirket ikke meg så veldig mye, men jeg syntes det var historisk interessant å komme til sånne steder. Men jeg blir faktisk veldig skuffet over mye av det vi så. Det var veldig kommersialisert. Og så var det bygget kirker over graven, bygninger som på et vis ødelegger de historiske stedene. En stor opplevelse var da du leste hele Bergprekenen ved Genesaretsjøen. Jeg hadde vel lest deler av den for tretti år siden. En annen opplevelse var besøket jeg gjorde til Yad Vashem i Jerusalem. De to opplevelsene sitter igjen: Bergprekenen og besøket i Yad Vashem, Holocoust-museet.

        Det siste handler om det du er særlig opptatt av?

        Samtidig skjønte jeg at dette var en enorm propaganda fra Israels side.  De utnyttet bevisst denne Holocaust-tragedien til sine politiske formål og legitimerte også slik grunnleggelsen av den israelske staten.

        Bergprekenen da? Hva er det som gjør inntrykk?

        At en så ung mann hadde så mye visdom. Hvordan han kunne kjenne menneskene så godt. Han hadde så mye menneskekunnskap. Det overrasket meg. Det var også noe mer, kanskje var det at vi var på akkurat det stedet. Om vi hadde lest Bergprekenen på et annet sted så hadde jeg også tatt den til meg, men nå satt vi jo på det samme stedet. Vi satt med utsikten mot Genesaretsjøen, så det var en sterk opplevelse.

        Hva tenker du om Jesus?

        Jeg ser på ham som en stor filosof og som en stor historisk personlighet. Det er jo ham vi skylder vår kristne arv, for å si det sånn.

        Kristne arv, hva tenker du på da?

        Vår kristne sivilisasjon. Det med nestekjærlighet for eksempel. Den aggresjon jeg ser i den orientalske muslimske tradisjon kjenner jeg ikke igjen i den kristendomsformen som jeg er oppvokst i.

        Frithjof, hva er menneskets verdi for deg?

       Jeg tenker at vi er fanger i store ideologiske og politiske systemer. Vi er blitt herset med, alt ifra marxisme, sosialisme, fascisme, liberalisme, kristendom eller hva nå enn det er. Ut av store ideer og store tanker så springer det også mye grusomhet og barbari. Det har vi sett også i den tidlige kristendommen, for eksempel i korstogene. De store ideologiske og politisk/religiøse systemer, ville bygge en bedre fremtid for menneskene. Gi menneskene et bedre liv. Det kostet veldig mye blod. Og det skremmer. Vi herses med av disse store ideene, disse store systemene. Jeg tror ikke på det. Kristendommen har også paralleller med kommunisme og fascisme i og med at det er et stort tankesystem som har skapt veldig mye lidelse for menneskeheten. Samtidig har det også vært et storslått sivilisasjonsprosjekt.

        La meg likevel spørre, Frithjof, er det noen krefter som gjør at dette ikke går rake veien til helvete?

         Jeg håper at jeg har fått en dypere innsikt etterhvert som jeg har beskjeftiget meg med disse temaene. Men jeg sier ikke at jeg er så veldig optimistisk, jeg vil heller være realistisk.

        Går det bra med prosjektet ditt?

      Ja, det går bra! Man må jo overleve og kunsten er jo et tilfluktsted for å overleve. Jeg tror ikke kunsten forandrer verden mye, men den kan hjelpe enkeltindividet. Det jeg holder på med  er også en slags motkraft. Kunst er en motkraft. Jeg er privilegert som har fått arbeide med det jeg holder på med. Som kunstner går jeg inn i meg selv på en helt annen måte, og spesielt disse temaene.

        Får du noen tilbakemeldinger?

        Ja, jeg får mange tilbakemeldinger fra folk som blir berørt. Det er klart at jeg er veldig glad for det, istedenfor kunst der man kun snakker om estetiske og teoretiske aspekter.

        Hvem er det som berøres?

        Høsten 2009, i forbindelse med min utstilling Visions of Purity i Galleri Sverdrup, UiO, traff jeg en kvinne fra Polen. Hun var jødinne. Hun var vel i 70-årsalderen, og hun reagerte veldig sterkt på utstillingen. Hun hadde sine personlige erfaringer med akkurat dette.

        Hva sa hun?

        Hun begynte å gråte.

        Det måtte bety enormt mye for deg?

        Ja, det gjorde det. Jeg ble konfrontert med det virkelige liv, hennes reaksjoner.

        Blir du opprørt når du ser ting som er umoralsk?

        Ja, selvfølgelig. Oppdragelsen er jo sånn at selvfølgelig blir jeg opprørt. Men samtidig blir jeg mer klar over at ting er veldig sammensatte.  Man kan bli opprørt over enhver konflikt, for eksempel konflikten mellom Israel og palestinerne. En skjønner at det ikke bare er å si at ’dét er rett’ og ’dét er feil’. Det er så mange gråskalaer. Det gjør meg også bekymret. Det blir vanskeligere å ta stilling. Jeg forlanger i hvert fall mer historisk bakgrunnskunnskap før jeg agerer.

        Etikk handler ikke bare om regler, om rett og galt. Er ikke det meste av det vi står i som mennesker dilemmaer?

        Jo, det er dilemmaer. Og jeg håper at med den livserfaring man får etter hvert, kan man kanskje overvinne sånne dilemmaer. Dilemmaene er der jo alltid.

        Hvor kommer denne sannheten om rett og galt fra?

        Jeg kommer stadig tilbake til min oppdragelse…

        …og lenger kommer du ikke?

        Nei, jeg er ikke født med en bevissthet om hva som er riktig og galt. Det er noe som må læres. Jeg tror ikke at mennesket er godt eller ondt når det er født. Vi må lære ting. Det er også noe av det prosjektet handler om, at man aldri må glemme, og at kunnskapen om verden hele tiden må repeteres. Det handler mest av alt om oppdragelse men jeg har jo selvfølgelig også mine gener. Og jeg kan også bli et godt eller et ondt menneske. Jeg blir sannsynligvis begge deler.

        Er det ikke noe dypt i vår menneskelighet som sier at urettferdighet er urettferdighet, løgn er løgn, selv om det finnes perioder i menneskeheten hvor man prøver å gjøre løgn til sannhet? Er ikke din Døde Kristus et møte mellom det onde og det gode?

        Jo, kanskje det.

        Finnes det ikke da noe grunnleggende rettferdig, grunnleggende godt?

        Jeg skulle ønske det var sånn. Men du definerer den moralske evnen som guddommelig?

        Ja, jeg tror det.

        Jeg vet ikke hva det er.

        Men jeg skjønner ditt engasjement, og så tenker jeg at når du blir berørt av det bildet, og om det ikke var Kristus, når du blir berørt av den døde Kristus, så er ikke det noe blasfemisk, verken i bildet eller i din opplevelse, men det er en bekreftelse på akkurat det samme, nemlig at det er noen dype eksistensielle ting som handler om liv og død… 

        Det er så mange såkalte sannheter her i verden, og de gjør meg dypt skeptisk. Jeg tror rett og slett at vi må orientere oss selv i en sånn usikkerhet. Jeg tror ikke på dette såkalte guddommelige, men kanskje at vi har en gnist i oss. Og å lage sånne religiøse systemer, jeg har ikke noe tro på det. Jeg blir nesten fascinert når jeg undersøker litt det der med ideologier og religiøse tankesystemer og ser hvilke lidelser det har skapt her i verden. Man lærer å orientere seg i et landskap, finne sin plass og å leve med det. Men jeg er meget skeptisk til disse sannhetene som slås fast i disse ideologiske og religiøse systemene som vi mennesker har bygd opp. Det kan fungere på et individuelt plan, i små grupper, men når det kommer opp i det store så blir det et problem…

 

 


Sist opdatert Wednesday 30. January 2019 21:27 Publisert av Frithjof Hoel

Sidepanel